STORURSERVICE
Med lidenskap for klokker og urverk.

Service & rep. av gulvur & veggur.

Kort om hjembyen min. 
Bildet er fra 2024. 
Dronefoto: Tore Strømstad, Steinkjer

Steinkjer er en by i Trøndelag, med en rik historie som strekker seg langt tilbake i tid. Området har vært bebodd siden steinalderen, noe som bevises av flere arkeologiske funn, som helleristninger og gravhauger. Byen ligger ved enden av Trondheimsfjorden, der Steinkjerelva renner ut  og har lenge vært et knutepunkt for handel og samferdsel. På 1800-tallet vokste Steinkjer frem som et viktig administrativt sentrum i regionen, med handel og industri som viktige drivkrefter. Byen fikk bystatus i 1857 og opplevde videre vekst utover i det 20. århundret. Men under andre verdenskrig, i april 1940, ble store deler av Steinkjer ødelagt av tyske bombefly i forbindelse med invasjonen av Norge. Etter krigen ble byen gjenoppbygd med en moderne stil, preget av funksjonalistisk arkitektur. I dag er Steinkjer en livlig småby, som kombinerer sitt historiske preg med moderne utvikling. Byen er et senter for utdanning og kultur i regionen, samtidig som den omgis av vakker natur med fjord, skog og jordbruksland.

Den første tidmålingen startet sannsynligvis med menneskets observasjoner av naturlige sykluser i miljøet, som solens bevegelse over himmelen og månefasene. Disse observasjonene dannet grunnlaget for de tidligste måtene å organisere og forstå tid på.

Naturlige sykluser og sesonger

Mennesker i forhistorisk tid merket seg de daglige og årlige syklusene, som dag og natt, samt årstidene. Dette var viktig for både overlevelse og samfunnsliv, da jakt, fiske, planting og høsting var avhengig av årstidenes rytmer. For eksempel brukte mennesker i steinalderen soloppganger og solnedganger som primitive markører for tid. Etter hvert begynte de også å tolke månefasene for å holde styr på lengre tidsperioder, noe som la grunnlaget for tidlige kalendersystemer.

Månebaserte kalendere

Etter hvert som samfunnene ble mer komplekse, utviklet flere kulturer månebaserte kalendere for å følge månefasene, som skjer med cirka 29,5 dagers mellomrom. En slik kalender gjorde det mulig å holde oversikt over tid i måneder. Den mesopotamiske kalenderen, som stammer fra Sumer ca. 3000 f.Kr., er et eksempel på et av verdens tidligste kalendersystemer. Månebaserte kalendere spilte også en viktig rolle i oldtidens Egypt, der de hjalp til med å forutsi Nilens oversvømmelser, som var avgjørende for jordbruket.

Solur: Et første presist instrument

Rundt 3500 f.Kr. utviklet egypterne det som kan regnes som den første konkrete formen for tidtakning: soluret. Ved å bruke en vertikal stokk eller obelisk som kastet skygge, kunne de observere skyggenes bevegelser gjennom dagen og begynte å dele opp dagen i "timer." Senere forbedret de dette systemet med L-formede solur, som ga mer presise målinger. Med soluret fikk menneskene for første gang et pålitelig verktøy for å dele opp og måle tid i mindre enheter enn dagen.

Vannur og andre tidlige teknologier

For å kunne måle tid om natten eller når det var overskyet, utviklet flere kulturer alternative tidtakningsmetoder. Vannuret, eller klepsydra, ble brukt i Mesopotamia, Egypt, Kina og Hellas, og var et viktig supplement til soluret. Det besto av en beholder som slapp vann ut i et jevnt tempo, og tiden ble målt etter hvor mye vann som hadde passert gjennom beholderen. Dette var en viktig teknologi i antikken og muliggjorde mer konsistent måling av tid, spesielt for religiøse ritualer, rettsforhandlinger og astronomiske beregninger.

Fra naturlige rytmer til presise målinger

Disse tidlige metodene for tidmåling viser hvordan mennesket gradvis beveget seg fra observasjon av naturlige sykluser til mer konkrete instrumenter for å måle tid. Fra solens og månens sykluser til teknologiske oppfinnelser som soluret og vannuret, la disse metodene grunnlaget for senere utvikling av mekaniske klokker og moderne tidssystemer.Den første tidmålingen var altså nært knyttet til både observasjon av naturen og utviklingen av tidlige teknologier som muliggjorde en mer presis forståelse av tidens gang.

Historien om clepsydra, eller vannklokken, er fascinerende og går langt tilbake i tid som en av de eldste metodene for tidtaking. Clepsydra kommer fra gresk – "klepto" betyr å stjele, og "hydor" betyr vann – som sammen kan oversettes til "vannstjeler". Dette navnet kommer fra ideen om at klokken "stjeler" tiden gjennom en kontrollert strøm av vann. Clepsydra var i bruk over hele verden, fra det gamle Egypt og Mesopotamia til Kina, India, Hellas og Romerriket, og har en historie på flere tusen år.Clepsydra.

Bildet er lånt fra: https://holiviantales.wordpress.com/

De første clepsydraene

De tidligste clepsydraene ble utviklet i Egypt og Mesopotamia for rundt 4 000 år siden. I Egypt ble de første vannklokkene laget ved å fylle en beholder med vann som fikk dryppe ut gjennom et lite hull i bunnen. På innsiden av beholderen var det merker eller inngraverte linjer som viste hvor mye tid som hadde gått basert på vannstanden. Denne typen vannklokker ble særlig brukt om natten, når solur ikke var til nytte.

Videre utvikling i Hellas

De gamle grekerne videreutviklet clepsydraen ved å gjøre den mer presis og avansert. Rundt 500 f.Kr. begynte grekerne å lage clepsydraer som kunne måle tid med større nøyaktighet. En populær modell var laget slik at når beholderen var full, ville den tomme seg i løpet av en bestemt tidsperiode. Grekerne brukte disse vannklokkene til en rekke formål, inkludert i rettssaler, hvor de hjalp til med å begrense taletiden til advokater. En mer avansert versjon av clepsydraen ble også utviklet, som hadde et flyteelement koblet til en peker for å vise tiden mer presist.Clepsydra

Bildet lånt fra Wikipedia

Romerske bidrag og offentlige vannklokker

Romerriket var sterkt påvirket av greske ideer og tok i bruk vannklokken i sine egne institusjoner. I Roma ble det vanlig å plassere clepsydraer i offentlige plasser, slik at folk kunne sjekke tiden. I tillegg brukte romerne clepsydraer for å organisere daglige aktiviteter, og den ble tilpasset og forbedret med mekanismer for å justere for forskjeller i årstidene, ettersom daglengden varierer gjennom året.

Clepsydra i Kina og India

I Kina utviklet de også vannklokker tidlig, omkring det første århundret e.Kr., og kineserne tok teknologien til et nytt nivå ved å lage komplekse vannsystemer med flere tanker og rør som kunne måle tid nøyaktig gjennom dagen. Den kinesiske astronomen og ingeniøren Zhang Heng utviklet en avansert clepsydra med reguleringsmekanismer som gjorde at vannstrømmen forble konstant, uavhengig av endringer i vanntrykket. Også i India brukte de clepsydraer for astronomiske observasjoner, og de ble viktige i religiøse ritualer der nøyaktig tidtaking var avgjørende.

Vannklokkens forsvinning

Clepsydraene forble populære frem til mekaniske klokker begynte å dominere tidtakingen på 1300-1400-tallet i Europa. Den mekaniske klokken var enklere å bruke og mer pålitelig, og den erstattet etter hvert vannklokken. I mange århundrer forble clepsydraen likevel en viktig oppfinnelse, og den la grunnlaget for presise tidtakingsmekanismer som senere utviklinger kunne bygge på.Clepsydraen var en genial og avansert løsning for tidtaking i en tid uten moderne teknologi. Den viser hvordan ulike kulturer og sivilisasjoner løste tidtakingens utfordringer ved hjelp av vannets naturlige egenskaper. I dag er clepsydraen et spennende symbol på ingeniørkunsten i oldtidens sivilisasjoner

Soluret

Soluret er en av de eldste måleinstrumentene mennesket har utviklet for å holde oversikt over tid. Solurets historie strekker seg tusenvis av år tilbake, og det har vært brukt i mange forskjellige kulturer, fra oldtidens Egypt til Kina, Hellas og Roma. Her er en gjennomgang av hvordan soluret utviklet seg gjennom historien:

Tidlige solur: Egypt og Mesopotamia

De første kjente solurene dateres tilbake til omkring 3500 f.Kr. i oldtidens Egypt og Mesopotamia. Disse primitive solurene, ofte kalt gnomoner, besto av en enkel vertikal stang eller obelisk som kastet skygge på bakken. Ved å observere lengden og retningen til skyggen gjennom dagen, kunne man estimere tiden. Egypterne brukte også L-formede solur, som tillot dem å måle tiden mer presist ved hjelp av skyggen på forskjellige punkter i løpet av dagen.

Soluret i antikkens Hellas

Grekernes bidrag til solurets utvikling begynte rundt 600 f.Kr. De avanserte solurdesignet ved å legge til skål- eller halvkulestrukturer, der en gnomon kastet skygge inni en buet overflate. Den mest kjente greske matematikeren, Anaximander, var en av de første som laget avanserte gnomoner, og han regnes som en pioner innen solurteknologi. Grekerne begynte også å forstå at solurets nøyaktighet avhenger av både plassering og breddegrad, noe som gjorde det mulig å justere soluret for ulike geografiske steder.

Romerske solur og utbredelsen i Europa

Da romerne tok i bruk solur, hadde instrumentet allerede blitt forbedret gjennom gresk vitenskap. Romerne laget mange solur og installerte dem på offentlige plasser for at folk skulle kunne se tiden. I år 263 f.Kr. ble det første soluret installert i Roma, men fordi det ble designet for en annen breddegrad, viste det feil tid i flere år før det ble justert. Romerne utviklet også bærbare solur, inkludert kompakte modeller som kunne brukes som personlige klokker.

Midtøsten og islamske bidrag

Den islamske gullalderen (ca. 800–1300 e.Kr.) brakte nye fremskritt innen astronomi, matematikk og optikk, noe som bidro til mer nøyaktige solur. Islamske astronomer som Al-Biruni og Ibn al-Shatir forbedret presisjonen i solurets konstruksjon, og de utviklet komplekse matematiske beregninger som bidro til å kalibrere dem. Solurene fra denne perioden var ofte dekorative kunstverk i tillegg til praktiske tidsmålere og hadde intrikate utskjæringer og ornamenter.

Renessansen og den vitenskapelige revolusjonen

I løpet av renessansen ble solurene enda mer presise takket være nye oppdagelser innen astronomi og fysikk. Vitenskapsmenn som Johannes Kepler og Tycho Brahe studerte bevegelsen til planetene og jordens akse, noe som forbedret forståelsen av solurets grunnprinsipper. Solurene begynte å bruke en mer presis og skråstilt gnomon som var parallell med jordens akse, noe som gjorde det mulig å vise både lokale og standardiserte tidssoner.

Solurets nedgang og moderne bruk

Med oppfinnelsen av mekaniske klokker på 1600-tallet begynte solurets praktiske betydning å avta. Klokker kunne vise tid uavhengig av været og tid på døgnet, noe som gjorde dem mer pålitelige. På 1800-tallet ble soluret derfor mer en dekorativ gjenstand og en kuriositet.I dag blir solur fortsatt brukt som pryd i hager og parker, ofte som symbol på gamle tiders klokskap og vitenskap. Til tross for sin enkle funksjon er soluret et vitnesbyrd om menneskets tidlige innovasjon og evne til å forstå verdensrommet.

Kalender

De første kalenderne ble utviklet ut fra menneskets behov for å organisere og forutsi sesonger og viktige hendelser, som planting, høsting og religiøse seremonier. Mange tidlige kalendere var basert på observasjon av himmellegemer, spesielt månen og solen. Her er en oversikt over noen av de mest kjente tidlige kalendersystemene:

1. Månebaserte kalendere

En av de eldste måtene å telle tid på var ved å følge månefasene. Månebaserte kalendere, også kjent som lunarkalendere, ble brukt i flere tidlige samfunn, blant annet i Mesopotamia, Egypt, Kina og av de gamle hebreerne. En månekalender består av måneder som følger månefasene, omtrent 29,5 dager hver, noe som ga år med cirka 354 dager – litt kortere enn solåret.I Sumer (ca. 3000 f.Kr.), som regnes som verdens første sivilisasjon, utviklet sumererne en kalender som delte året inn i 12 månemåneder. Denne kalenderen krevde justeringer for å holde tritt med årstidene, og etter hvert la de til en ekstra måned omtrent hvert tredje år for å tilpasse seg forskjellen mellom måne- og solår.

2. Egyptisk kalender

Oldtidens egyptiske kalender (ca. 4000 f.Kr.) var en av de tidligste solkalenderne, og den var viktig for å forutsi Nilens årlige oversvømmelser. Egypterne delte året inn i 12 måneder på 30 dager, med tre sesonger knyttet til jordbruket: akhet (oversvømmelse), peret (vekst), og shemu (innhøsting). For å nå opp til 365 dager, la de til en ekstra periode på fem dager kalt epagomenal dager, som ikke tilhørte noen måned. Denne kalenderen var bemerkelsesverdig presis for sin tid, men ettersom den manglet en skuddårsjustering, ble det årlige startpunktet sakte forskjøvet i forhold til solens faktiske posisjon.

3. Babylonisk kalender

Den babylonske kalenderen utviklet seg fra den sumeriske kalenderen og var også månebasert. Babylonerne, som tok i bruk kalendersystemet rundt 2000 f.Kr., organiserte året i 12 månemåneder. For å holde kalenderen synkronisert med solåret, la de til en ekstra måned etter behov, noe som gjorde kalenderen til en lunisolarkalender (en kalender som kombinerer måne- og solsykluser). Babylonerne var blant de første til å bruke en systematisk tilnærming for å justere kalenderen, og de utviklet en syklus for å bestemme når en ekstramåned skulle legges til. Denne kalenderen fikk også betydning for senere kalendere, som den hebraiske og den greske.

4. Mayakalenderen

Mayasivilisasjonen i Mesoamerika utviklet et komplekst kalendersystem bestående av flere forskjellige kalendere som ble brukt sammen. Det mest kjente systemet er Tzolk'in, en 260-dagers rituell kalender, og Haab', en 365-dagers solkalender. Mayaene brukte også en såkalt «langtelling»-kalender for å holde oversikt over lengre perioder, som var viktig i deres kosmologi og tidsoppfatning. Langtellingskalenderen opererte med et tidssyklus-konsept der tid ble sett på som sirkulær, og den ga datoer som kunne gå tusenvis av år fremover. Mayakalenderen er kjent for sin presisjon og ble brukt til å forutsi både astronomiske hendelser og viktige religiøse begivenheter.

5. Kinesisk kalender

Den kinesiske kalenderen har røtter tilbake til minst 2000 f.Kr. og er en lunisolarkalender som kombinerer måne- og solsykluser. Kalenderåret består av 12 månemåneder, men for å holde året synkronisert med solåret legges det til en ekstra måned omtrent hvert tredje år. Den kinesiske kalenderen opererer også med en syklus på 60 år, der tolv dyr og fem elementer kombineres i et roterende mønster. Dette systemet er fortsatt i bruk i dag for å markere kinesiske festivaler og astrologi.

6. Romersk kalender

Den tidlige romerske kalenderen, før Julius Cæsars reformer, var en lunisolarkalender på 10 måneder og 304 dager, med en ubestemt periode om vinteren. Kalenderen ble reformert flere ganger, og omkring 713 f.Kr. ble den utvidet til 12 måneder. Likevel var den fortsatt uregelmessig og krevde stadig justeringer. I 46 f.Kr. gjennomførte Julius Cæsar en større kalenderreform som resulterte i den julianske kalenderen. Ved hjelp av egyptisk kunnskap om solkalenderen introduserte Cæsar et år på 365 dager, med en skuddårsdag hvert fjerde år for å kompensere for de ekstra 0,25 dagene per år.

Sammenfatning

De første kalenderne viser hvordan tidlige samfunns behov og astronomiske kunnskap formet måten de organiserte tid på. Fra månebaserte kalendere til solkalendere og komplekse lunisolarsystemer utviklet ulike kulturer kalendere som tilpasset seg deres behov og miljø. Mange av disse kalenderne, eller deres grunnleggende prinsipper, ligger fortsatt til grunn for moderne kalendere, og de har etterlatt seg et rikt arv av hvordan tid ble forstått og strukturert i oldtiden.

Den Gregorinskeke kalender

Den gregorianske kalenderen, som er den kalenderen vi bruker i dag, ble innført av pave Gregor XIII i 1582 for å rette opp unøyaktigheter i den tidligere julianske kalenderen. Hovedmålet med reformen var å justere for feilen som hadde oppstått i beregningen av solåret i den julianske kalenderen, som hadde resultert i at datoene for viktige kristne høytider, spesielt påsken, gradvis beveget seg bort fra de tilsiktede tidspunktene i året.

Bakgrunn: Den julianske kalenderens unøyaktighet

Den julianske kalenderen, som hadde vært i bruk siden Julius Cæsars reform i 46 f.Kr., delte året inn i 365 dager, med en skuddårsdag hvert fjerde år. Dette ga et gjennomsnittlig år på 365,25 dager, men et solår er faktisk litt kortere, på rundt 365,2422 dager. Denne forskjellen, på ca. 11 minutter per år, førte til en feilmargin som akkumulerte over tid. Etter nesten 1600 år hadde kalenderen forskjøvet seg med omtrent ti dager i forhold til solåret.

Gregor XIII og kalenderreformen

For å rette opp denne feilen, samlet pave Gregor XIII en kommisjon av astronomer og matematikere, ledet av den italienske astronomen Aloysius Lilius. I 1582 ble deres løsning, som ble kjent som den gregorianske kalenderen, offisielt innført. Reformen innebar følgende viktige endringer:

1. Justering av skuddårsregelen: I stedet for et skuddår hvert fjerde år, som i den julianske kalenderen, innførte den gregorianske kalenderen en mer nøyaktig regel. Et år er et skuddår hvis det er delelig med 4, men år som er delelige med 100 er ikke skuddår, med mindre de også er delelige med 400. Dette betyr at år som 1600 og 2000 er skuddår, mens 1700, 1800 og 1900 ikke er det. Dette justerer kalenderen til å ha et gjennomsnittlig år på 365,2425 dager, veldig nær det faktiske solåret.
2. Fjerning av ti dager: For å kompensere for de ti dagene kalenderen hadde forskjøvet seg, ble dagene fra 5. til 14. oktober 1582 fjernet. Dette gjorde at dagen etter 4. oktober ble 15. oktober i de landene som umiddelbart tok i bruk den gregorianske kalenderen.
3. Endret beregning av påskedatoen: Påsken skulle falle på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn (21. mars), og den gregorianske kalenderen sikret at denne beregningen igjen ble korrekt i forhold til det astronomiske vårjevndøgn.

Innføring i ulike land

Reformen ble først akseptert i katolske land som Italia, Spania, Portugal og Polen, som straks tok i bruk kalenderen i oktober 1582. Protestantiske land var imidlertid skeptiske til en endring initiert av den katolske kirken, og mange protestantiske og ortodokse land fortsatte å bruke den julianske kalenderen i flere århundrer.I Storbritannia og dets kolonier, inkludert Amerika, ble den gregorianske kalenderen først tatt i bruk i 1752, da det også ble nødvendig å fjerne elleve dager for å komme i synk med den gregorianske tidsregningen. I Norge (som da var i union med Danmark) ble den gregorianske kalenderen innført i 1700, mens Russland og andre ortodokse land ventet helt til tidlig på 1900-tallet. Russland gikk for eksempel først over etter revolusjonen i 1918.

Gregoriansk kalender i dag

Den gregorianske kalenderen er nå verdens mest utbredte kalender og brukes som den internasjonale standarden for sivile formål. Den er også anerkjent for sin nøyaktighet, da skuddårsreglene holder kalenderåret nært det faktiske solåret, slik at kalenderen vil være korrekt i tusenvis av år fremover med bare minimale justeringer.Den gregorianske kalenderen har vist seg å være en varig og effektiv løsning på behovet for et nøyaktig og stabilt tidssystem. Ved å kombinere astronomiske observasjoner og en presis justering av skuddårsregler, klarte kalenderreformen i 1582 å skape et system som har tålt tidens prøve og fortsatt brukes i hele verden i dag.

Lommeur

Lommeurets historie går flere hundre år tilbake og forteller mye om både teknologisk utvikling og sosial status i Europa. Fra sine tidlige, upraktiske utgaver til de ikoniske urene vi kjenner i dag, har lommeuret vært en symbolsk og teknisk milepæl i klokkens historie.

Nürnberger egg, _{bildet er lånt fra Wikipedia.}

Tidlig utvikling (1500–1600-tallet)

Lommeurets historie begynner rundt slutten av 1400-tallet og tidlig på 1500-tallet, da klokkedesignere i Europa begynte å eksperimentere med mindre, bærbare klokker. Det første bærbare uret regnes ofte som oppfunnet av den tyske urmakeren Peter Henlein fra Nürnberg tidlig på 1500-tallet. Disse første lommeurene, ofte kalt "Nürnberger egg," var tykke, sylindriske klokker som ble båret rundt halsen. De var langt fra nøyaktige og manglet ofte visere for minutter, men representerte et stort skritt framover i teknologi.

1600-tallet: En praktisk revolusjon

Rundt midten av 1600-tallet begynte lommeur å bli mer vanlige blant europeisk adel og velstående borgere. Oppfinnelsen av balansefjæren av Robert Hooke og Christiaan Huygens i 1675 forbedret nøyaktigheten dramatisk. Lommeurene ble mindre, flatere og kunne lett bæres i lommen, snarere enn rundt halsen. Urmakere begynte å legge mer vekt på estetikken til klokkene, og dekorerte dem med edelstener og detaljerte mønstre. I England introduserte kong Charles II mote med lommer i klær, som ga lommeuret sitt klassiske navn og form.

1700-tallet: Presisjon og dekor

Gjennom 1700-tallet fortsatte urmakerne å eksperimentere med mekanismer for å forbedre nøyaktigheten. Tidsmåling ble etter hvert en vitenskap, og maritim navigasjon økte etterspørselen etter presise klokker. Kjente urmakere som John Harrison utviklet kronometre som kunne måle tid med større presisjon, noe som var kritisk for sjøfarten. Lommeurene ble i økende grad statusgjenstander, og det var vanlig å få dem tilpasset med initialer, familievåpen, og andre personlige detaljer. Håndverkere laget ofte luksuriøse urkasser og pyntet dem med emalje og graveringer.Lommeur med spindelgange

1800-tallet: Masseproduksjon og ny popularitet

Med den industrielle revolusjon på 1800-tallet ble produksjonen av lommeur forvandlet. Det ble nå mulig å produsere lommeur i stor skala, noe som gjorde dem mer tilgjengelige for vanlige folk. I USA ble dette ledet av selskaper som Waltham og Elgin, som produserte standardiserte deler og gjorde lommeur til et praktisk verktøy for folk flest. Presisjonen forbedret seg ytterligere, og mange lommeur ble nå utstyrt med sekunder-visere, noe som gjorde dem nyttige i arbeid som krevde presisjon, som jernbanearbeid.

1900-tallet: Lommeurets tilbakegang og overgang til armbåndsur

På begynnelsen av 1900-tallet ble lommeur fortsatt sett på som et symbol på stil og eleganse, spesielt blant menn. Imidlertid begynte armbåndsurene å få popularitet, særlig under første verdenskrig, da soldater oppdaget hvor praktiske de var sammenlignet med lommeur. Armbåndsuret gjorde det lettere å holde oversikt over tid under kamp. Etter krigen ble armbåndsur normen for både menn og kvinner, og lommeuret mistet sin plass som det dominerende tidtakingsverktøyet.Moderne lommeur, kvarts.

Lommeuret i dag: Et ikon på eleganse og tradisjon

I dag er lommeuret ikke lenger et nødvendig verktøy for tidsmåling, men det har beholdt sin status som en elegant og klassisk gjenstand. Mange urmakere produserer fortsatt lommeur i eksklusive utgaver, og de brukes ofte som samleobjekter, arvegods eller stilige tilbehør ved spesielle anledninger. Noen ser på lommeuret som en påminnelse om fortiden, et håndverksstykke, og et symbol på tidens verdi. Lommeuret representerer både teknologisk innovasjon og kunstnerisk håndverk, og dets historie reflekterer vår kulturhistorie og forhold til tid. Det har gått fra å være en sjelden luksus til en masseprodusert nødvendighet, før det til slutt har blitt et ikon og en kuriositet i en verden dominert av digitale klokker.

Vekkerklokken

Historien om vekkerklokken er ganske interessant, da den har utviklet seg fra primitive oppfinnelser til de sofistikerte enhetene vi har i dag. Her er en oversikt over hvordan vekkerklokken ble til:

1. Antikkens Hellas og romerriket: De første kjente "vekkerklokkene" går helt tilbake til antikkens Hellas, der filosofer som Platon angivelig skal ha hatt vannur (kalt clepsydra) som kunne avgi lyder ved en viss tid, ved å slippe vann gjennom små hull. I romertiden utviklet man også mekaniske systemer med tannhjul og vekter som kunne brukes til å måle tid.
2. Middelalderens klostre: I middelalderen ble det laget klokker for klostrene som ringte til bestemte tider, slik at munkene kunne følge sine daglige bønneritualer. Mange av disse tidlige klokkene var drevet av vann eller mekaniske deler og fungerte som alarmsystemer for å markere spesifikke tider på dagen.
3. Industriell revolusjon (1700-1800-tallet): Vekkerklokken, slik vi kjenner den, fikk sin store utvikling under den industrielle revolusjonen. I 1787 ble den første personlige vekkerklokken patentert av amerikaneren Levi Hutchins. Hans klokke kunne kun ringe klokken 04:00, ettersom han selv hadde behov for å stå opp tidlig for arbeidet sitt. Dette regnes som en av de første vekkerklokkene laget spesifikt for individuell bruk.
4. Masseproduksjon og videreutvikling: Mot slutten av 1800-tallet begynte vekkerklokker å bli masseprodusert, og man kunne nå stille dem til ulike tider, noe som gjorde dem mer fleksible og praktiske. Den tyske klokkefabrikken Junghans var en av de første til å produsere mekaniske vekkerklokker med alarmfunksjon, og dette ble raskt en populær husholdningsgjenstand.
5. Elektriske vekkerklokker (1900-tallet): Rundt 1930-tallet begynte elektriske vekkerklokker å dukke opp på markedet. Disse var mer presise enn de mekaniske og kunne også inkludere funksjoner som radio og senere digitale skjermer. Fra 1970-tallet ble digitale vekkerklokker populære, og mange av disse ble kombinert med radio.
6. Moderne vekkerklokker og smarttelefoner: I dag er vekkerklokken innebygd i smarttelefoner, som gjør at mange ikke lenger bruker en egen vekkerklokke. Moderne vekkerklokker inkluderer nå smarte funksjoner som lys-simulering, vibrasjon og lydvalg som imiterer naturlige lyder, og kan tilpasses etter brukerens søvnmønster.

Vekkerklokken har dermed gått fra å være et primitivt hjelpemiddel til en digital, personlig tilpasset enhet som finnes i nesten alle hjem – og i alle mobiltelefoner!

Tårnur

Norske tårnur, også kjent som klokketårn, er en viktig del av Norges arkitektoniske og kulturelle arv. Disse urene, plassert høyt oppe i kirketårn, rådhus og offentlige bygninger, har i flere århundrer fungert som tidens voktere i små bygdesamfunn og store byer.

Historisk Utvikling

De første tårnurene i Norge dukket opp i middelalderen, og var ofte enkle mekaniske urverk som ble drevet av vekter. Disse urene var installert i kirker og klostre, og spilte en avgjørende rolle i dagliglivet, spesielt i en tid hvor individuelle klokker ikke var vanlig. Tårnuret styrte rytmen i både religiøse og sekulære aktiviteter, og varslet om tidspunkt for bønn, arbeid og hvile.På 1600- og 1700-tallet ble mekaniske tårnur mer vanlig i Norge, spesielt i byene. Etter hvert ble klokkene større og mer avanserte, med flere funksjoner som slo timene og til og med spilte melodier. Tårnurene ble ofte regnet som et symbol på makt og rikdom, og mange byer konkurrerte om å ha det vakreste og mest imponerende uret.

Materialer og Utforming

Norske tårnur har en stor variasjon i utforming, fra enkle urskiver i tre og metall til intrikat dekorerte urskiver med forgylte visere. Tidligere var tårnurene laget av lokale materialer, og håndverkere hadde ofte stor frihet i utformingen av både urskiven og klokkekassen. Mange norske tårnur har unike dekorasjoner og symboler som reflekterer lokale tradisjoner og historier.Utskårne detaljer og tradisjonelle norske motiver, som rosemaling, kan ofte sees på disse urene, spesielt i eldre klokker fra 1700- og 1800-tallet. I tillegg har mange tårnur vakre klokker og bjeller, som både har en funksjonell og estetisk rolle.

Tårnur og Moderne Tid

På 1900-tallet begynte de tradisjonelle, mekaniske tårnurene å bli erstattet med elektriske ur, som krevde mindre vedlikehold og var mer nøyaktige. Likevel er det fortsatt mange tårnur i Norge som er mekaniske og blir vedlikeholdt av entusiastiske håndverkere og urmakere som ønsker å bevare den historiske arven.I dag er norske tårnur ikke bare tidsmålere, men også viktige kulturminner. De tiltrekker seg turister og historieinteresserte, og blir ofte brukt i lokale feiringer og arrangementer. Mange tårnur blir også opplyst om natten, noe som gjør dem til landemerker i norske byer og bygder.

Kjente Tårnur i Norge

Noen av de mest kjente norske tårnurene inkluderer:

• Domkirken i Oslo: Med sitt vakre tårnur fra 1718-tallet, er dette et av de mest kjente klokketårnene i Norge. Uret har blitt restaurert flere ganger, men bevarer fortsatt sin klassiske sjarm.
• Nidarosdomen i Trondheim: Nidarosdomens klokketårn har et imponerende urverk som har vært i drift i mange år. Katedralens tårnur er et symbol på Trondheims historiske betydning.
• Bergen rådhus: Med sitt moderne tårnur, representerer Bergen rådhus en kombinasjon av tradisjon og modernitet, med et design som er både funksjonelt og estetisk tiltalende.

Bevaring av Tårnur

Mange av de gamle norske tårnurene krever regelmessig vedlikehold for å fungere optimalt. Dette har ført til en liten, men dedikert gruppe av urmakere som spesialiserer seg på restaurering og vedlikehold av disse historiske urene. I tillegg har flere norske byer og landsbyer opprettet bevaringsprogrammer for å sikre at tårnurene får den omsorgen de trenger.

Tidlige tårnur i Norge

De første tårnurene i Norge kom trolig til landet på 1600 - 1700-tallet, da mekaniske urverk ble introdusert i Europa. Kirketårn var ofte de første bygningene som fikk slike urverk, og klokkene i tårnene ble brukt til å signalisere tiden til lokalbefolkningen, spesielt i en tid hvor svært få mennesker hadde egne klokker. Dette var viktig i små lokalsamfunn, der tiden regulerte arbeidsdagen, religiøse ritualer og andre felles aktiviteter.

Tysk klokkeproduksjon har en rik historie som strekker seg flere hundre år tilbake i tid, kjent for sin presisjon og kvalitet, særlig i regionene Schwarzwald (Svartskogen) og Glashütte. Fra de tidligste klokkene til dagens luksusur har Tyskland markert seg innen teknisk innovasjon og håndverkskunst, ofte i konkurranse med sveitsiske urprodusenter.

Historisk bakgrunn

Tyske klokker er kjent for sin presisjon og håndverkskunst. Produsenter som A. Lange & Söhne, Nomos Glashütte og Glashütte Original har alle bidratt til å videreutvikle mekanisk urverk med fokus på nøyaktighet, avanserte komplikasjoner og kvalitet. Tyske urmakere bruker ofte en mer funksjonell tilnærming enn sine sveitsiske kolleger, med en minimalistisk og effektiv design.Et karakteristisk trekk ved tyske urverk er trekvartplaten (three-quarter plate) som Lange introduserte. Denne platen gjør urverket mer stabilt og beskytter delene inni mot skade. En annen innovasjon er sjokksikring, som Glashütte var tidlig ute med, noe som økte klokkenes holdbarhet.

Teknisk innovasjon og presisjon

Tysklands klokkeproduksjon startet for alvor på 1500-tallet i Schwarzwald, hvor håndverkere utviklet mekaniske klokker laget av tre, kjent som Schwarzwald-ur. Denne regionen ble et viktig senter for klokkekunst og er opprinnelsen til de populære gjøkurene som kom senere på 1700-tallet. Disse klokkene hadde unike dekorative elementer og et enkelt, mekanisk design, og var etterspurt både i Tyskland og i utlandet.På 1800-tallet kom Glashütte, en liten by i Sachsen, inn i bildet som et nytt senter for urproduksjon. Glashütte ble på mange måter grunnsteinen for det vi i dag ser som tysk presisjonsur. Ferdinand Adolph Lange etablerte i 1845 det første store urfirmaet, A. Lange & Söhne, som fortsatt eksisterer og regnes som en av verdens mest prestisjetunge luksusmerker.

Luksus og moderne produksjon

I dag er Tyskland hjem for noen av verdens mest eksklusive klokkemerker. Særlig A. Lange & Söhne er kjent for sin sofistikerte håndfinish og avanserte funksjoner, inkludert tourbilloner og perpetual calendars. Nomos Glashütte er kjent for sine minimalistiske, Bauhaus-inspirerte design og prisbelønte mekaniske urverk. Sinn Spezialuhren fokuserer på funksjonelle verktøyur for profesjonell bruk, og benytter innovative materialer og teknologier, slik som de-magnetisering og vanntetthet til ekstreme dybder.

Tysklands rolle i klokkeindustrien

Tysk klokkeproduksjon har klart å skille seg ut fra sveitsisk klokkeindustri gjennom sin unike stil, tekniske innovasjoner og vektlegging av kvalitet. Glashütte har i dag fått en beskyttet opprinnelsesstatus, som betyr at klokker som merkes "Glashütte" må oppfylle strenge krav og produseres i dette området. Slik har Tyskland blitt et internasjonalt anerkjent navn innen klokkeindustrien, både for de som verdsetter tradisjonelt håndverk og for de som er ute etter moderne luksusur med en minimalistisk og funksjonell stil.

Schwarzwald

Klokkeproduksjonen i Schwarzwald, eller "Black Forest" i Tyskland, er en av de mest kjente og langvarige klokketradisjonene i Europa. Denne tradisjonen går tilbake til tidlig på 1700-tallet, og regionen ble raskt et senter for klokkekunst takket være sine dyktige håndverkere og rike tilgang på naturressurser som tre og metaller. Schwarzwald-klokkene ble anerkjent for sine distinkte, håndlagde design, og spesielt ble de populære for sine unike, mekaniske konstruksjoner og dekorative kvaliteter.

Tidlige Begynnelser og Utvikling

Den tidlige klokkeproduksjonen i Schwarzwald startet som en familievirksomhet, der bønder og håndverkere laget klokker som en sidegeskjeft i vintermånedene når jordbruket var på pause. Disse klokkene ble ofte laget av lokalt treverk, og de tidligste modellene var svært enkle i sin utforming. Den typiske Schwarzwald-klokken på 1700-tallet var en veggklokke med et enkelt urverk drevet av vekter, ofte dekorert med enkle malte skiver.

Utvikling av Industriell Produksjon

På 1800-tallet begynte Schwarzwalds klokkeindustri å vokse og bli mer organisert. Med bedrifter som Junghans og Lenzkirch Uhrenfabrik ble det utviklet nye produksjonsteknikker som gjorde det mulig å lage klokker i større skala uten å gå på bekostning av kvaliteten. Junghans, som ble etablert i 1861, ble spesielt kjent for sine presise og pålitelige urverk, og de begynte også å lage både kvartsur og radiostyrte klokker på 1900-tallet. Denne perioden markerte overgangen fra småskala håndverksproduksjon til en moderne industriell produksjon.

Teknisk Innovasjon og Designutvikling

Selv om mange av klokkene i Schwarzwald beholdt tradisjonelle design, som kukur og pendelklokker, var produsentene raske til å ta i bruk nye teknologier. På slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet begynte man å eksperimentere med mer komplekse mekaniske urverk og dekorative elementer i metall og emalje. Takket være disse teknologiske nyvinningene kunne Schwarzwald-klokker tilby større nøyaktighet og flere funksjoner, samtidig som de bevarte det tradisjonelle utseendet som gjorde dem unike.

Schwarzwald-klokker i dag

Selv i dag er Schwarzwald en viktig region for tysk klokkeproduksjon, både for tradisjonelle håndverksklokker og for mer moderne, teknologisk avanserte urverk. Kukurene er fortsatt populære suvenirer og samleobjekter, og moderne produsenter som Rombach & Haas og Anton Schneider lager fortsatt håndlagde kukur i klassisk stil.Schwarzwald-klokker har derfor beholdt sin status som en viktig del av tysk kultur og klokketradisjon. De representerer en unik kombinasjon av funksjonalitet, kunstnerisk håndverk og teknisk innovasjon som har overlevd i århundrer og fortsatt er ettertraktet blant klokkeentusiaster og samlere verden over.

Junghans

Junghans er kjent for mer enn bare armbåndsur; de har også en rik tradisjon med produksjon av veggur. Særlig på 1800- og tidlig 1900-tall var veggur fra Junghans populære både i Tyskland og internasjonalt. Mange Junghans veggur ble designet med både eleganse og funksjonalitet i tankene, og de kombinerte pålitelig mekanikk med vakre, ofte håndlagde, detaljer. Disse veggklokkene er i dag ettertraktede samlerobjekter, og noen blir sett på som ikoniske designverk fra sin tid.

Junghans’ veggur ble ofte produsert i ulike stiler, fra den mer rustikke Schwarzwald-stilen til klassisk tysk jugendstil og Bauhaus-inspirerte modeller. Designet var preget av enkelhet og funksjonalitet, ofte med klare tall og rene linjer, som gjorde dem lettleste og elegante på veggen. I tillegg var mange av veggklokkene utstyrt med detaljer som pendel, slagverk og ulike typer finérarbeid i tresorten bøk eller mahogni.

Klassiske Design

Teknisk Kvalitet

Junghans la stor vekt på teknisk presisjon, og mange av veggklokkene deres var utstyrt med mekaniske urverk som var svært pålitelige for sin tid. Enkelte modeller hadde også en karakteristisk "gong"-lyd som slo timeslagene, og denne funksjonen gjorde dem populære i både hjem og offentlige bygg som skoler og kontorer.

Moderne Junghans Veggur

I dag produserer Junghans fortsatt veggur, men med et moderne preg og oppdatert teknologi. Nåværende modeller kan inkludere radiostyrte urverk for å sikre høy nøyaktighet og solcellepaneler som gir klokkene energiuavhengighet. De moderne veggklokkene kombinerer ofte klassisk Junghans-design med moderne funksjoner, og de er fremdeles preget av det rene, minimalistiske uttrykket som kjennetegner merket.Junghans veggur er derfor et symbol på tysk kvalitet og design, og det tiltalende uttrykket sammen med høy presisjon gjør dem til en verdig investering både som funksjonelle klokker og som interiørkunst.

Lenzkirch

Lenzkirch-klokker er blant de mest ettertraktede og anerkjente antikke klokkene fra Tyskland, kjent for sin høye kvalitet og presisjon. Disse klokkene ble produsert av det berømte klokkefirmaet Uhrenfabrik Lenzkirch AG, som ble grunnlagt i 1851 i byen Lenzkirch i Schwarzwald-regionen, en region kjent for klokkekunst og tradisjoner innen urmakeri. Selskapet eksisterte fram til 1929, men etterlot seg en arv av nøyaktige og håndverkspregete klokker som i dag er høyt verdsatt blant samlere.

Historien bak Lenzkirch-klokker

Lenzkirch Uhrenfabrik ble startet av Eduard Hauser, en sveitsisk ingeniør og urmaker som hadde stor kjennskap til både tysk og sveitsisk urmakeri. Målet var å produsere klokker med en kvalitet og presisjon som kunne konkurrere med sveitsiske urverk. Ved å kombinere tysk håndverkstradisjon med sveitsisk presisjonsteknikk, utviklet Lenzkirch en produksjonsstandard som raskt ga dem et solid rykte. På 1800-tallet var selskapet en av de mest produktive og velrenommerte klokkefabrikkene i Tyskland.

Design og Stil

Lenzkirch-klokker kjennetegnes av sitt elegante og sofistikerte design. De fleste modellene ble laget i en tradisjonell, klassisk stil med vakre utskjæringer og detaljerte dekorelementer, ofte laget i høykvalitets treverk som mahogni, valnøtt eller eik. Selskapet produserte mange typer klokker, inkludert veggklokker, gulvklokker og bordklokker, ofte prydet med kunstneriske elementer som refleksjon av samtidens stiler, som nyrenessanse, nygotikk og jugendstil.

Teknisk Kvalitet og Innovasjon

Lenzkirch var kjent for å bruke høykvalitets komponenter og innovativ teknologi for sin tid, noe som har gjort at mange Lenzkirch-klokker fortsatt fungerer svært godt den dag i dag. Klokkene var kjent for sine presise mekaniske urverk, som ble produsert internt og gjennomgikk nøye kvalitetskontroller. Mange av klokkene ble også merket med et serienummer, som i dag gjør det mulig å datere og autentisere dem.Selskapet var også blant de første til å bruke industrielle produksjonsmetoder for å produsere høykvalitets klokkekomponenter i stor skala, samtidig som de opprettholdt høye kvalitetskrav. Lenzkirch produserte urverkene sine med så høy presisjon at de ofte ble omtalt som de beste innen tysk urmakeri.

Lenzkirch-klokker i dag

I dag er Lenzkirch-klokker svært ettertraktet blant samlere og antikvitetshandlere, og de betraktes som en viktig del av tysk klokkehistorie. Klokker med intakte originale urverk, elegante utskjæringer og andre kjennetegn er spesielt verdifulle. De regnes som noen av de mest pålitelige og godt bevarte antikke klokkene fra 1800- og tidlig 1900-tall, noe som har gjort dem til en verdifull investering.For samlere representerer en Lenzkirch-klokke ikke bare en vakker antikvitet, men også en hyllest til håndverkstradisjonene fra Schwarzwald og til presisjonen i klassisk urmakerkunst.

Mauthe

Mauthe urfabrikk, grunnlagt i 1860 av Friedrich Mauthe og kona Marie i byen Schwenningen i Schwarzwald, Tyskland, var en betydningsfull produsent av klokker og urverk. I de tidlige årene startet Mauthe med å lage klokkeverk og reservedeler, men over tid utviklet bedriften seg til å produsere komplette veggklokker, pendelur og etter hvert også armbåndsur. De bygget opp en solid anerkjennelse både i Tyskland og internasjonalt for sin høye kvalitet og håndverkstradisjon.Etter hvert som fabrikken vokste, ble Mauthe en av de store aktørene i den tyske klokkeindustrien på begynnelsen av 1900-tallet, sammen med kjente navn som Junghans og Kienzle. Med sitt brede spekter av produkter, fra enkle reisevekkerklokker til dekorative veggklokker med forseggjorte utskjæringer, ble Mauthe-klokker sett på som både solide og elegante.Et særtrekk ved Mauthe var deres fokus på nøyaktighet og innovasjon. De tok i bruk nye teknikker for å forbedre klokkenes presisjon, og fabrikkens designere la stor vekt på estetikk og materialvalg. Klokkene deres fikk en spesiell plass i mange tyske hjem, og slagklokkene deres ble kjent for sin dype, melodiske klang. Mauthe brukte også merkevaren "F. Mauthe" på klokkene og laget en logo med en ørn, et symbol på styrke og pålitelighet. Til tross for suksessen møtte Mauthe økonomiske utfordringer etter andre verdenskrig, da konkurransen fra utenlandske produsenter, særlig fra Asia, økte kraftig. Etter flere forsøk på modernisering og tilpasning til markedet, måtte fabrikken til slutt stenge dørene i 1976. Selv om fabrikken ikke lenger eksisterer, lever arven videre gjennom de mange Mauthe-klokkene som fremdeles finnes i samleres hender og private hjem verden over. Disse klokkene representerer en epoke av tysk urmakerkunst, og deres holdbarhet og tidløse design gjør dem ettertraktet på bruktmarkedet den dag i dag.

Glashütte

Historien om klokkeproduksjon i Glashütte, en liten by i Tyskland, er en spennende reise gjennom over 175 år med urmakertradisjon, kvalitet og innovasjon. Glashütte ligger i Sachsen, og byen har siden 1800-tallet vært selve hjertet for tysk urmakerkunst. Dette har gjort Glashütte-navnet synonymt med høy presisjon og luksusklokker som kan konkurrere med de sveitsiske merkene.

1. Begynnelsen på 1800-tallet

På midten av 1800-tallet slet Sachsen med økonomiske utfordringer etter Napoleonskrigene, noe som også påvirket den lille byen Glashütte. For å bidra til økonomisk gjenoppretting og sysselsetting i regionen, tok saksernes regjering i 1845 en viktig beslutning: De ga et statlig lån til urmakeren Ferdinand Adolph Lange for å etablere en klokkeproduksjon i byen. Lange, som hadde studert urmakerkunst i Sveits, begynte å bygge presisjonsklokker ved hjelp av avanserte teknikker som var uvanlige i Tyskland på den tiden. Slik ble Glashütte klokkekunst offisielt født.

2. Oppbyggingen av et klokkemiljø

Langes suksess inspirerte andre urmakere til å etablere seg i Glashütte. Snart fulgte kjente navn som Julius Assmann, Adolf Schneider, og senere Ludwig Strasser og Gustav Rohde. Disse mesterne bidro til en blomstrende industri, og byen ble etter hvert kjent for å produsere både armbåndsur og presise marinekronometre (særlig viktig for skipsnavigasjon). Spesielt marinekronometrene var ettertraktet og kjent for sin høye presisjon, noe som økte Glashüttes rykte internasjonalt.

3. Innovasjon og ekspansjon på 1900-tallet

Gjennom tidlig 1900-tallet fortsatte Glashütte å vokse. Ulike klokkefabrikker etablerte seg i byen, som Glashütte Original og Nomos, og hver brakte sine egne innovasjoner og unike design. Under første verdenskrig, og senere under andre verdenskrig, var Glashütte avgjørende for produksjonen av klokker til militær bruk, særlig for fly- og marinekronometre.Krigene og den politiske situasjonen i Tyskland førte til utfordringer, spesielt under andre verdenskrig. Fabrikkene ble bombet, og på slutten av krigen, i 1945, ble mye av produksjonsutstyret fjernet som krigserstatning av Sovjetunionen. Klokkeproduksjonen i Glashütte ble deretter nasjonalisert og reorganisert som VEB Glashütter Uhrenbetriebe (GUB), og produksjonen fortsatte i DDR-tiden med statskontroll.

4. Overgang og renessanse etter Berlinmurens fall

Berlinmurens fall i 1989 markerte et vendepunkt for Glashütte. De nasjonaliserte bedriftene ble privatisert, og VEB Glashütter Uhrenbetriebe ble omgjort til Glashütte Original, som i dag er et av de mest kjente navnene fra regionen. Den tyske luksusgruppen Swatch kjøpte Glashütte Original i 2000 og bidro til å bringe merkets klokker ut til det internasjonale markedet. Samtidig begynte andre luksusmerker å oppstå eller gjenoppstå i regionen, som A. Lange & Söhne, som ble reetablert i 1990 og raskt ble et verdenskjent luksusmerke.

5. Glashütte i dag

I dag er Glashütte fortsatt et av verdens viktigste sentrum for klokkeproduksjon. Merker som Glashütte Original, A. Lange & Söhne, Nomos og Moritz Grossmann står for den ypperste kvalitet og innovasjon innen urmakerkunst. Byen har også opprettet museer og skoler dedikert til urmakerkunsten for å videreføre de håndverksmessige ferdighetene til nye generasjoner.Klokker fra Glashütte skiller seg ut ved sin karakteristiske tyske stil, presisjon og komplekse funksjoner. Fra avanserte kalibre og tourbilloner til slående design, representerer klokkene fra denne regionen en perfekt kombinasjon av håndverk, teknologi og historie.

Gustav Becker

Gustav Becker (1819–1885) var en kjent tysk urmaker som etablerte et viktig navn innenfor klokkedesign og produksjon på 1800-tallet. Han er spesielt anerkjent for sine pendelur og kvalitetsklokker, som fortsatt er ettertraktet av samlere og entusiaster. Beckers klokker kombinerer presisjon, estetikk og solid håndverk, og selskapet hans ble en av de mest innflytelsesrike urfabrikkene i Tyskland i sin tid.

Produksjon og Innovasjoner

Gustav Becker ble født i Silesia (i dagens Polen) og utdannet seg som urmaker i Østerrike. Etter å ha fullført læretiden, vendte han tilbake til Silesia og grunnla sitt eget verksted i byen Freiburg (Schlesien) i 1847. I starten møtte Becker økonomiske utfordringer og hard konkurranse fra etablerte sveitsiske og tyske urmakere, men han klarte etter hvert å bygge et solid rykte gjennom nøye håndverk og pålitelige produkter.Becker spesialiserte seg på produksjon av pendelklokker, veggur og regulatorer. Klokkene hans ble kjent for sin presisjon og eleganse, ofte utstyrt med mekanismer som viste tiden svært nøyaktig. Noen av hans mest kjente produkter inkluderer:

1. Pendelur med lodd – Lange pendelur (ofte kalt Wiener-regulator) ble populære blant borgerskapet i Europa. Beckers ur hadde mekanismer som sikret jevn drift, og mange var vakkert dekorert.
2. Store veggur – Disse klokkene var kjent for å ha én enkelt visning på skiven (timer, minutter og sekunder fordelt), noe som gjorde dem populære i jernbanestasjoner og offentlige bygninger, der nøyaktig tid var viktig.
3. Årsklokker (torsjonsklokker) – Becker produserte også noen av de tidlige variantene av torsjonsklokker, også kalt 400-dagers klokker, som kunne gå i opptil et år på én oppvikning.

En viktig del av Beckers suksess kom fra de mange prisene han vant på internasjonale utstillinger, blant annet gullmedaljer i Wien (1873) og Paris (1855). Disse utmerkelsene styrket selskapets rykte og økte etterspørselen etter hans produkter. Becker-klokker ble kjent for pålitelighet, både teknisk og estetisk, noe som ga selskapet mulighet til å ekspandere.

Kvalitetsstempel og Anerkjennelse

Etter Beckers død og Videre Utvikling

Etter Gustav Beckers død i 1885 fortsatte virksomheten hans, og den ble til slutt en del av Uhrenfabrik Union, som senere ble slått sammen med Junghans – en annen stor tysk urprodusent. Selv om selskapet til slutt ble absorbert i større konsern, holdt klokkene med Gustav Beckers signatur sitt rykte intakt. Klokkene hans, spesielt de med originalt stempel eller serienummer, er fremdeles svært ettertraktet blant samlere i dag.

Serienummer Gustav Becker.

Serienummeret er trykt inn i urverkets bakplate. Ut i fra serienummeret (se under) kan man se ca. årstall når urverket er produsert. Ikke alle produsenter hadde serienummer på sine urverk.

Svensk klokkemakeri har en fascinerende historie som går langt tilbake, og Moraklokken og klokkemerkene Westerstrand og Stiernsund representerer viktige deler av denne tradisjonen. Disse produsentene, både historiske og mer moderne, har bidratt til Sveriges rykte innen klokkeproduksjon, og gir et spennende innblikk i hvordan svensk urmakeri har utviklet seg med fokus på kvalitet, håndverk og presisjon.

Moraklokken

Historien om moraklokken
Moraklokken er en ikonisk, høy gulvklokke med et karakteristisk langt pendelhylster og et utsmykket urverk. Denne klokken er sterkt knyttet til Mora, en liten by i Dalarna i Sverige, og har en historie som går tilbake til 1700-tallet. Moraklokken symboliserer ikke bare svensk håndverkskunst, men er også et vitnesbyrd om økonomisk oppfinnsomhet, lokale tradisjoner og folkekultur.

Opprinnelse i Mora

Rundt slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet begynte bønder i Mora å produsere klokker som en tilleggsinntekt i de harde vintermånedene. Regionen i Dalarna hadde få naturressurser og vanskelig jordbruksklima, noe som tvang innbyggerne til å finne alternative måter å livnære seg på. Det begynte med enkle lommeur og mindre urverk, men etter hvert ble produksjonen mer sofistikert.Produksjonen var basert på en samarbeidsmodell mellom mange små familier, hvor hver husstand spesialiserte seg på én del av klokken: én familie kunne lage tannhjul, en annen støpte messingdeler, mens en tredje var ansvarlig for montering og maling. Dette fellesskapsbaserte håndverket ble en livsnødvendig del av Mora-bøndenes økonomi. Den tradisjonelle moraklokken slik vi kjenner den i dag ble standardisert på midten av 1700-tallet.

Kjennetegn på moraklokken

Moraklokker har en rekke karakteristiske trekk som gjør dem lett gjenkjennelige:

• Lang pendel: Klokken har et høyt skap med plass til et langt pendel, som gir jevn og presis gange.
• Utsmykket urtavle: Urskiven er ofte malt i delikate mønstre og farger, med florale elementer, symboler, eller til og med familienavn.
• Dekorativt design: Klokken ble i begynnelsen malt i enkle farger, men utover 1800-tallet ble de ofte mer forseggjort og dekorert med ornamenter.
• Stilvariasjoner: Moraklokkene kunne variere i utseende fra region til region, avhengig av kundens smak og kunstnerens ferdigheter. Noen var enkle og robuste, mens andre kunne være svært overdådige.

Spredningen av moraklokken

Klokkene ble først solgt lokalt, men utover 1700- og 1800-tallet fikk de økt popularitet utenfor Dalarna. Med klokkene kom også inntekter, og dette gjorde Mora til et viktig senter for håndverksprodukter i Sverige.På 1800-tallet opplevde produksjonen et oppsving, og mange moraklokker ble eksportert til andre deler av Sverige, så vel som til Norge og Finland. Klokkene ble verdsatt ikke bare for sin funksjon, men også som prestisjeobjekter – en moraklokke var ofte en verdifull eiendel i hjemmet og ble gjerne gitt videre fra generasjon til generasjon.

Nedgang og modernisering

Rundt midten av 1800-tallet begynte produksjonen av moraklokker å avta, blant annet på grunn av konkurranse fra industrielle klokker, som var billigere og enklere å produsere. Mange familier i Mora gikk derfor tilbake til jordbruk eller fant andre måter å tjene til livets opphold på. Klokkene som allerede var i omløp, forble imidlertid ettertraktede arvestykker og interiørgjenstander.I dag produseres det noen moraklokker etter tradisjonelle metoder, men de fleste autentiske klokkene finnes som antikviteter. Enkelte moderne klokkedesignere har latt seg inspirere av moraklokken og lager nye versjoner med en mer minimalistisk stil.

Moraklokkens arv

Moraklokken har blitt et symbol på skandinavisk håndverk og kultur. Den er fortsatt populær som en antikvitet, og mange familier som eier slike klokker, ser på dem som mer enn bare et urverk – de representerer tradisjon, historie og båndet mellom generasjoner. Moraklokkens tidløse design gjør at den fortsatt finner sin plass i både klassiske og moderne interiører.Klokken bærer også med seg historien om hvordan enkeltmennesker og lokalsamfunn i Mora klarte å møte økonomiske utfordringer ved hjelp av samarbeid og kreativitet. I dag kan man besøke Mora i Dalarna og se noen av de originale klokkene i museer eller hos antikvitetshandlere, hvor de står som stolte vitnesbyrd om et rikt håndverkstradisjon.

Moraklokken er ikke bare et urverk; den er en historie om motstandskraft, tradisjon og estetisk skjønnhet.

Westerstrand: Svensk presisjon og kvalitet

Westerstrand er et tradisjonsrikt svensk klokkemerke grunnlagt i 1906 av Anders Westerstrand i Töreboda. Merket spesialiserte seg først på kirke- og tårnur, og deres klokker finnes fortsatt i kirker og offentlige bygg rundt om i Sverige. Westerstrand gikk raskt over til å produsere også industrielle urverk og store klokker for jernbanestasjoner og offentlige institusjoner, og de har med tiden utviklet seg til å bli en av de ledende produsentene av store, presise klokker til både offentlige og private kunder.Westerstrand-klokker er kjent for sin pålitelighet og presisjon, med et fokus på kvalitet som har vært viktig for selskapet gjennom hele deres historie. I dag er Westerstrand fortsatt aktiv og lager klokker og tidtakersystemer, og selskapet er kjent for sin evne til å kombinere tradisjonelle håndverksmetoder med moderne teknologi, spesielt innen synkroniserte klokkesystemer og spesialiserte løsninger for industri og transportsektoren.

Westerstrand, Guldpendyl

Stjärnsund: En glemt juvel i svensk urmakeri

Stjärnsund-urene (eller Stiernsund-urene) stammer fra Stjärnsund i Dalarna og er en viktig del av svensk urmakerihistorie, særlig takket være oppfinneren og vitenskapsmannen Christopher Polhem. På 1700-tallet etablerte Polhem en mekanisk fabrikk i Stjärnsund, der han blant annet eksperimenterte med klokkefremstilling og utarbeidet nye teknikker for produksjon av urverk. Polhem var en av Sveriges fremste oppfinnere og pioner innen industriell mekanikk, og hans arbeid med Stjärnsund-urene var svært innovativt for sin tid. Stjärnsund-klokkene var kjent for sin mekaniske presisjon, og Polhem utviklet urverk som brukte færre deler enn samtidige klokker, noe som både reduserte kostnadene og økte påliteligheten. Hans urverk ble ettertraktet, men på grunn av økonomiske utfordringer og begrensninger i datidens industrielle teknologi, fikk Stiernsund-klokkene aldri den brede distribusjonen som Polhem hadde håpet. I dag regnes de som sjeldne samlerobjekter og som symboler på Sveriges industrielle og teknologiske fremvekst.

Stjärnsundur

Svensk klokkehistorie: Fra tradisjon til innovasjon

Historien til Moraklokken, Westerstrand og Stiernsund-urene viser det brede spekteret av svensk klokkemakeri, fra lokalt håndverk til industriell innovasjon. Moraklokkene representerer en folketradisjon der lokale urmakere skapte noe unikt og bærekraftig for de svenske hjemmene. Westerstrand har vært en bauta innen offentlige klokkesystemer, mens Stiernsund representerer et høydepunkt innen svensk ingeniørkunst og innovasjon på 1700-tallet.I dag fortsetter den svenske klokkeindustrien å utvikle seg, og selv om mye av produksjonen er blitt mer internasjonal og teknologiutviklingen global, er det en sterk arv i Sverige for kvalitet, nøyaktighet og estetisk håndverk. Moraklokkens dekorative stil, Westerstrands offentlige presisjonsur og Stiernsunds tekniske innovasjoner setter alle spor etter seg i dagens svenske klokkeverden.

Fransk klokkeproduksjon har en lang og stolt tradisjon som går helt tilbake til renessansen. Frankrike har vært et sentrum for både teknologisk innovasjon og kunstnerisk eleganse innen urmakeri, og særlig i det 17. og 18. århundre ble franske urmakere verdensberømte for sin ferdighet. Her er noen hovedpunkter om hvordan fransk klokkeproduksjon utviklet seg:

Tidlige år og utvikling

Klokkeproduksjonen i Frankrike begynte å vokse på 1500-tallet, særlig i Paris og Blois. På denne tiden ble de fleste ur laget for kongelige og aristokrater, og de bar preg av kunstnerisk utsmykking i tillegg til nøyaktighet. Med Ludvig XIV og "Solkongen" på 1600-tallet opplevde Frankrike en gullalder for kunst og håndverk, inkludert klokker. Klokker ble sett på som statussymboler og fikk mye oppmerksomhet.

1700-tallet og Breguet

Abraham-Louis Breguet, en sveitsiskfødt urmaker som etablerte seg i Paris, var en av de mest innflytelsesrike figurene innen fransk klokkeproduksjon på 1700-tallet. Breguet utviklet flere teknologiske innovasjoner, inkludert tourbillon-mekanismen, som hjalp til med å utligne tyngdekraftens effekt på klokkens presisjon. Hans verker ble raskt populære blant Europas kongelige og adelige, og de satte standarden for kvalitet og presisjon.

Stil og estetikk: Rococo og Empire

Franske klokker på 1700- og 1800-tallet ble også preget av de kunstneriske bevegelsene som dominerte tidene. Rococo-stilen, med sin lekne og utsmykkede estetikk, var populær på midten av 1700-tallet, mens Empire-stilen med sin inspirasjon fra klassisk romersk og gresk kunst, ble dominerende på tidlig 1800-tall under Napoleons tid. Mange klokker ble laget som praktfulle bord- og veggur, med detaljerte utskjæringer og dekorerte skiver som ofte inkluderte emalje og edle metaller.

Franske klokkemerker og modernitet

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet fikk også franske klokkeprodusenter konkurranse fra sveitsiske urmakere, som etter hvert tok ledelsen innen industriell produksjon av klokker. Likevel klarte flere franske merker å opprettholde sin kvalitet og sitt omdømme, som Cartier og Hermès, som fortsatt er aktive i dag og kjente for sine luksuriøse klokker.Selv om sveitserne har vært dominerende innen klokkeproduksjon i moderne tid, har franske ur fortsatt en unik appell. Den tradisjonelle franske klokkeproduksjonen er fortsatt kjent for sin eleganse, tekniske finesse, og kunstneriske dyktighet, og franske klokker sees ofte på som tidløse kunstverk.

Moderne innflytelse og trender

I dag kombinerer mange franske klokkemerker tradisjonelle teknikker med moderne teknologi og estetikk, spesielt innenfor luksussegmentet. Frankrike har også opplevd en ny bølge med mindre, uavhengige klokkemerker som fokuserer på håndverk og unikt design, ofte i mindre opplag. Dette har gitt fransk klokkeproduksjon en renessanse og fortsatt et sted i den globale klokkeindustrien.Fransk klokkeproduksjon er fortsatt synonymt med finesse og eleganse, og klokker laget i Frankrike har fortsatt en særpreget plass i historien, og blant samlere verden over.

Franske hylleur/bordur

Fransk bordur- og hylleurproduksjon er en svært viktig del av Frankrikes urmakerhistorie, spesielt fra det 17. til det 19. århundre. Bordurene, ofte kalt pendules på fransk, ble designet for å stå på bord, hyller eller kaminhyller, og de utviklet seg til å bli intrikate kunstverk som kombinerte nøyaktighet i tidtaking med raffinert estetikk. Her er noen viktige aspekter om bordur- og hylleurproduksjonen i Frankrike:

Tidlig utvikling og bruk

Franske bordur begynte å få popularitet på 1600-tallet, særlig i Paris som ble hovedsenteret for klokkeproduksjon i Frankrike. Disse urene var i utgangspunktet laget for overklassen og adelen, som verdsatte både tidtakingens presisjon og det visuelle designet. Klokkene ble ofte plassert på kaminer eller hyller i salongene og mottaksrommene i herskapshus og slott, og ble en viktig del av innredningen.

Stilretninger og kunstneriske detaljer

Franske bordur skiller seg ut gjennom de kunstneriske stilene som preget hvert århundre:

1. Barokk og Rococo (1600–1700-tallet): Tidlige franske bordur var svært utsmykkede, ofte i barokk eller rococo-stil med asymmetriske former, bølgende linjer og detaljerte utskjæringer. De ble laget med rike materialer som forgylt bronse, marmor og noen ganger også emalje og edelstener. Klokkene hadde ofte ornamentale motiver som skulpturer av mytologiske figurer, planter eller dyr, som skulle uttrykke rikdom og makt.
2. Louis XVI-stil og Neoklassisisme (sent 1700-tall): Under Ludvig XVI ble klokkene påvirket av neoklassisismen, med renere linjer og inspirasjon fra antikkens kunst. Det ble vanlig å bruke søyler, urner, og geometriske former, og mange bordur var laget med detaljer som imiterte klassiske greske og romerske motiver. Disse klokkene var ofte laget i forgylt bronse, iblandet marmor eller alabast, som ga en følelse av eleganse og enkelhet.
3. Empire-stil (tidlig 1800-tall): Under Napoleons tid ble Empire-stilen populær. Bordur i denne stilen var preget av kraftige, monumentale former og brukte ofte symbolikk som refererte til det romerske imperiet, med motiver som ørner, laurbærkranser og militære trofeer. Bronse var fremdeles populært, men ofte kombinert med marmor eller mahogni, noe som ga et luksuriøst og keiserlig utseende.

Tekniske aspekter og mekanismer

Franske bordur var ikke bare estetisk vakre, men også teknologisk avanserte. Mange franske urmakere utviklet presise og kompliserte mekanismer, og bordurene kunne være utstyrt med kalenderfunksjoner, slåverk som ringte på hel- og halvtimer, og til og med automater (bevegelige figurer). De mest prestisjefylte klokkene ble laget av kjente urmakere som Julien Le Roy, Jean-Antoine Lépine, og selvfølgelig Abraham-Louis Breguet.

Kjente verksteder og urmakere

Frankrike hadde flere ledende verksteder i Paris, hvor det meste av produksjonen av bordur foregikk. Paris ble sett på som sentrum for fransk urmakeri, med verksteder som leverte til både det franske hoffet og utenlandske kongehus. Utover dette bidro kunstnere, skulptører, og bronsearbeidere til klokkenes dekorasjon, og det var ikke uvanlig at flere håndverkere samarbeidet om én klokke.

Senere utvikling og samleverdi

På 1800-tallet og inn i 1900-tallet ble franske bordur mer tilgjengelige, men kvaliteten og kunsten fra tidligere århundrer holdt seg som et ideal. I dag er franske bordur og hylleur fra barokken, rococoen, og empire-stilen ettertraktede samleobjekter som fortsatt verdsettes for sin historiske og kunstneriske verdi. Samlere og museer setter stor pris på disse klokkene, og mange restaureres og vedlikeholdes i dag for å bevare denne rike delen av fransk håndverkshistorie.Franske bordur er altså mer enn bare klokker – de er kunstverk og historiske symboler, og de viser hvordan teknikk og estetikk har blitt kombinert på en særegen måte i fransk urmakeri.

Nyttige linker, både for urmakere, hobbyurmakere, klokkemakere og andre som er interessert i klokker og ur.
Vær oppmerksom på at alle ikke er på VOEC lista. Små deler kan bli dyre om du handler av firmaer i utlandet som ikke er på den lista. Når du handler av firma på VOEClista, betaler du kun toll for varen, du slipper altså Posten/Brings og de andre speditørenes behandlingsgebyr. Behandlingsgebyret dreier som ofte om flere hundre kroner.
I Norge har vi særregler for toll og tollbehandling.
Voeclista finner du HER