Klokkemakere N 

Eldre norske klokkemakere spilte en viktig rolle i utviklingen av urmakerkunsten i Norge, spesielt på 1700- og 1800-tallet. På denne tiden var det en blomstrende tradisjon for klokkeproduksjon i Norge, der både by- og bygdeklokkemakere ble kjent for sitt presise håndverk. Her er noen av de mest bemerkelsesverdige eldre norske klokkemakerne:

1. Jacob Olssøn Nødtveidt (1695–1758)

• Om: Jacob Olssøn Nødtveidt er en av de eldste kjente norske klokkemakerne. Han kom fra Sverige, men etablerte seg i Christiania (nå Oslo) på begynnelsen av 1700-tallet. Han regnes som en pioner innen norsk urmakerkunst.
• Kjennetegn: Nødtveidt var kjent for sine elegante bordur og veggur, som ofte hadde rikt dekorerte kasser med håndlagde utskjæringer. Han var en av de første som laget komplekse mekaniske klokker i Norge.

2. Ole Nielsen Knudsen (1771–1841)

• Om: Ole Nielsen Knudsen var en anerkjent norsk klokkemaker fra Eiker. Han er spesielt kjent for sine stueklokker, en type stor, frittstående gulvklokke som ble populær i Norge på 1800-tallet.
• Kjennetegn: Knudsens stueklokker var kjent for sitt robuste design og nøyaktighet. Han brukte ofte importerte urverk, som han finjusterte og satte sammen i sine egne kasser. Disse klokkene hadde en solid konstruksjon og var ofte dekorert med fine utskjæringer.

3. Hans Jacob Ørn (1780–1845)

• Om: Hans Jacob Ørn var en klokkemaker fra Bergen, som også laget stueklokker. Ørn var kjent for sine tekniske ferdigheter og sin evne til å reparere og justere komplekse urverk.
• Kjennetegn: Ørn laget både veggur og gulvur, ofte med detaljerte messingdetaljer og intrikate graveringer på urskivene. Han var kjent for å lage klokker som var både nøyaktige og vakre.

4. Amund Hansen Strøm (1786–1857)

• Om: Amund Hansen Strøm var en kjent klokkemaker fra Drammen. Han var kjent for sine gulvur, og hans klokker ble ofte betraktet som luksusartikler.
• Kjennetegn: Strøms klokker hadde ofte forseggjorte urverk med vektstyring og pendelmekanikk. Klokkene var håndlaget, og kassene ble ofte laget av lokalt tre med rik utskjæring og dekorasjon.

5. Nils Johnsen (1802–1870)

• Om: Nils Johnsen var en klokkemaker fra Telemark, som spesialiserte seg på å lage stueklokker og veggur med lokale designelementer. Han var kjent for å lage klokker som reflekterte den norske naturen og kulturen.
• Kjennetegn: Johnsens stueklokker hadde ofte utskjæringer inspirert av rosemaling, en tradisjonell norsk malestil. Klokkene hans var ikke bare funksjonelle, men også vakre kunstverk som viste lokal kunst og kultur.

6. Johan Fredrik Berbom (1809–1872)

• Om: Johan Fredrik Berbom var en av de ledende urmakerne i Christiania på 1800-tallet. Han var kjent for sine komplekse urverk, som inkluderte astronomiske funksjoner som månefaser.
• Kjennetegn: Berboms klokker var ofte svært detaljerte og teknisk avanserte. Han brukte tidens nyeste teknologi, inkludert tannhjulsverk med høy presisjon og mekanismer som viste både tid og dato.

7. Ola K. Berge (1808–1890)

• Om: Ola K. Berge var en kjent urmaker fra Setesdal, og hans arbeid var sterkt preget av norske folkemotiver og tradisjoner. Han lagde både veggur og stueklokker, som var populære i lokale bygdesamfunn.
• Kjennetegn: Berge brukte ofte lokale materialer, som norsk furu og bjørk. Klokkene hans var kjent for å ha et rustikt, men likevel detaljert preg, med utskjæringer som reflekterte den norske kulturarven.

Norsk Bygdeklokkemakertradisjon

• På 1700- og 1800-tallet var det en sterk tradisjon for bygdeklokkemakere, spesielt i områder som Telemark, Hardanger og Gudbrandsdalen. Disse håndverkerne var ofte bønder som også lagde klokker som en sideinntekt. Klokkene ble ofte laget med lokalt tilpassede design og materialer, noe som gjorde hver klokke unik. Disse klokkemakerne var kjent for å være selvstendige og oppfinnsomme, og de utviklet ofte sine egne teknikker og design uten stor påvirkning fra utenlandske tradisjoner.

Betydning og Arv

• Eldre norske klokkemakere har etterlatt seg en arv av presisjon, håndverk og tradisjon. Mange av de gamle klokkene er i dag verdifulle antikviteter, og de forteller historier om norsk håndverkskultur og tidens sosiale og økonomiske forhold. Klokker fra denne perioden er populære blant samlere, og noen gamle norske klokker kan fortsatt finnes i norske hjem, museer og auksjoner.

Børre Hansen Langland, Ålen.
Her kan du lese hans dagbok

Børre Hansen Langland (1732–1821) var en norsk bonde og klokkemaker fra Ålen i Trøndelag. Han er særlig kjent for å ha produsert ulike typer klokker, inkludert gulvur og veggur, hvorav mange fortsatt fungerer. Ved siden av klokkemakeri drev han med jordbruk og produksjon av rokker og andre verktøy. Langland etterlot seg en detaljert dagbok som beskriver både hans produksjon og livet rundt Røros Kobberverk, der han hadde flere kunder. Dagboken gir innblikk i hvordan kunnskap og varer ble formidlet i dette miljøet på 1700-tallet.
På bildene under: Tallskive og urverk tilhørende et gulvur som var her til service.

Johanes Bjerke, Toten.
Johanes Bjerke var en kjent klokkemaker fra Toten, assosiert med produksjonen av såkalte Totenklokker. Disse klokkene, ofte gulvur med intrikate messingurskiver, representerte lokal håndverkstradisjon og var ettertraktet på 1700- og 1800-tallet. Toten hadde et særlig rikt miljø for klokkemaking, noe som skyldtes god økonomi og impulser fra utlandet, spesielt England. I denne perioden ble det produsert om lag 10 000 slike ur i regionen. Klokker signert med navn som Johanes Bjerke bærer på denne kulturarven og finnes fortsatt i samlinger i dag

E. R. Syrstad, Steinkjer. 
Hentet fra NTNU
                    Universitetsbiblioteket.
Syrstad, Endre Rø Evensen
Urmaker
f.1857 d.1936
Etter endt utdannelse i urmakerfaget bl.a. i Tyskland og Danmark, åpnet Endre Rø Syrstad egen urmakerforretning i Steinkjer. Herfra ble han landskjent for bygging av tårnur, bl.a i Hammerfest, Narvik, Namsos, Levanger, Ålesund og Haugesund. I Trondheim restaurerte han tårnuret i Vår Frue Kirke, samt nye ur i Ila og Lademoen kirker. I Oslo bygde han ur til Rikshospitalet og Gjensidigegården, samt et ukjent antall til jernbanestasjoner. Han var også en aktiv organisasjonsmann. Han var med da Norsk Urmakerforbund ble stiftet, han var også redaktør for medlemsbladet til forbundet. Han var med i styret i Steinkjer Arbeiderforening da sykekassen i foreningen ble stiftet. I hele sitt liv var han et aktivt medlem i avholdsbevegelsen. Han er karakterisert som ildsjel ved bygginga av losjebygget på Steinkjer. Han var en eminent kåsør og foredragsholder. Fikk Kongens Fortjenestemedalje i gull i 1927. Endre Rø Syrstad var gift med Marianne Eline Hegle (1860-1936) fra Sparbu, og de fikk 5 barn. Faren het Even Syrstad og var også en kjent klokkemaker.
Erik Olsen, Fotograf 

Fra Norsk jernbanemuseeum:
Mange har sett de flotte stasjonsklokkene som fortsatt er i bruk på en del jernbanestasjoner.
Den vi viser her står i utstillingen på Norsk Jernbanemuseum.  Klokken er laget  av urmaker E. Syrstad i Steinkjer.  NSB anskaffet fra 1890-tallet et stort antall slike klokker. De ble produsert av kjente urmakerfirmaer som Tornberg eller Linderoth i Stockholm, B. Larsen i København og Syrstad i Steinkjer. Klokkeslettet var markert enten bare med streker eller med tallene 1 – 12 med arabiske eller romertall. Hvis det var brukt tall ble tallene 13-24 påmalt med rødt i en innersirkel da 24-timers klokken ble tatt i bruk i 1927. 

Hentet fra Frøyhov Gård
Ole Larsen Frøhaug
 Ole Larsen Frøhaug (1758–1835) var en kjent klokkemaker og etterlot seg godt over 200 stueur, hvorav mange fortsatt er å finne på Ringerike. I storstua på Frøyhov står ett med serienummer 213, og i Nigarden Bjørke i Sonerud står et annet. En av hans klokker er på På Norsk Folkemuseum på Bygdøy den fine Frøyuklokka som står på Folkemuseet, tror jeg er den flotteste av alle han laget».* Etter det man vet, gikk Ole Larsen Frøhaug aldri i lære, men derimot var han av og til inde i Kristiania, hvor han gik ind til forskjellige urmakere og avlurte dem forskjelligt, idet han spilte enfoldig bonde

Bildet: Gulvur med serienummer 213 står fortsatt i storstua på Frøyhov gård.

Rasmus Sørnes
 

Rasmus Sørnes (1893–1967) var en norsk oppfinner, urmaker og radiotekniker, mest kjent for sine teknologiske bidrag og spesielt den imponerende verdensuret han utviklet. Sørnes var en autodidakt og kombinert praktisk erfaring med en dyp interesse for mekanikk, astronomi og teknologi, og hans arbeid reflekterte en unik evne til å tenke utenfor tidens teknologiske grenser.

Verdensuret – et teknologisk mesterverk

Rasmus Sørnes er mest kjent for sitt astronomiske ur, som han utviklet og bygde for hånd. Uret ble en sensasjon og viste en rekke avanserte funksjoner langt forut for sin tid:

• Planetenes posisjoner: Uret viste planetenes bevegelser i solsystemet i sanntid.
• Sol- og månefaser: Det inkluderte informasjon om solens oppgang og nedgang, samt månefasene.
• Tidssoneinformasjon: Uret kunne vise klokkeslettet i flere tidssoner samtidig.
• Sol- og måneformørkelser: Sørnes klarte til og med å bygge inn presise beregninger av formørkelser.

Dette urverket var ikke bare et presisjonsinstrument, men også en kunstnerisk skapelse, håndlaget med urmakers nøyaktighet. Sørnes bygget flere versjoner av dette verdensuret, men det fjerde og siste regnes som det mest avanserte. Dette verket ble etter hvert kjøpt av en privat samler og senere donert til et museum i USA.

Et liv preget av nysgjerrighet og skaperglede

Sørnes vokste opp på Sunnmøre og var selv svært opptatt av å lære seg nye ting gjennom hele livet. Han jobbet som urmaker i Langevåg, hvor han kombinerte det praktiske arbeidet med eksperimenter innen vitenskap og mekanikk. Hans verk viser en enestående kombinasjon av presisjon, vitenskap og håndverkstradisjon, og han blir husket som en av Norges mest bemerkelsesverdige oppfinnere. Selv om han ikke fikk den brede internasjonale anerkjennelsen han fortjente i sin levetid, blir Sørnes i dag hedret som et symbol på norsk oppfinnerånd og et eksempel på hva man kan oppnå gjennom lidenskap og utholdenhet.

Klokke nr. 3 og 4, bygd av Rasmus Sørnes

Klokkemakerlauget

• På 1700-tallet var det også et klokkemakerlaug i Christiania, som var ansvarlig for å regulere og opprettholde standarder for klokkemakeri i Norge. Dette lauget bidro til å fremme klokkemakerkunsten som et anerkjent håndverk, og sørget for at kvalitetskravene ble opprettholdt.